Landet som ble for rikt

Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt er en usedvanlig samfunnsøkonomisk bok som samtidig har blitt en nasjonal bestselger. Boken handler om store pengesummer – oljeformuen – om hvordan vi bruker (og har brukt) inntektene fra den, og om hvilken innvirkning den har på oss. Mange leser den; noen er begeistret, mens andre kritiserer den – og den skaper debatt. Dette vitner vel om at den er både viktig og god. Kritikken kommer ikke bare fra andre samfunnsøkonomer, men også fra rikspolitikere og enkelte deler av det norske byråkratiet.

Jeg har lest boken med stor interesse, og mener at den er et must for alle med interesse for samfunnet og samfunnsutvikling. Det mest vesentlige med boken er at den endelig stiller spørsmål ved hva vi har brukt – og skal bruke – «oljepengene» til. Mest interessant er kanskje at mesteparten av avkastningen allerede er disponert, uten reell diskusjon eller prioritering. Vi står overfor en omfattende omprioritering over tid – noe som vil medføre smerte. Uansett vil det kunne bli en mer interessant tid for rikspolitikerne.

Forfatteren har sterke meninger – noe som er positivt. I løpet av få år har uttaket fra Oljefondet økt fra et beskjedent nivå til nær maksimalgrensen. I statsbudsjettet for 2025 tar vi nå ut nesten 84 000 kroner per innbygger, tilsvarende 460 milliarder totalt. Disse pengene kunne ha blitt brukt på en rekke andre områder – lavere skatter, bedre veier, en moderne jernbane, et sterkere forsvar eller kjernekraft. Vi hadde råd til det. Men pengene har på en måte «bare forsvunnet»: de har havnet hos byråkrater, arbeidsføre som ikke jobber, i systemer som stadig vokser, i digre og stygge offentlige signalbygg, med mer. Samtidig har den gjennomsnittlige nordmann hatt omtrent null vekst i realinntekt i ti år, og mange kommuner melder nå om økonomisk krise – hvor ble pengene av?

Har rikdommen gjort oss rike, late og sytete? Folk venter ofte på penger og tiltak fra det offentlige i stedet for å handle på egenhånd. Tidligere jobbet vi hardt og sparte, men i dag, til tross for at vi har alt, klager vi mer enn noen gang. På enkelte områder bruker vi forholdsmessig mer penger enn de fleste andre land – uten at det gir tilsvarende resultater. Vi krever mer av alt, ikke fordi vi trenger det, og ikke fordi behovene er dokumenterte og prioriterte, men fordi vi vet at staten har penger, og vi er vant til å få. Men hvor er den overordnede planen? Hva er strategien? Nå er den faste inntekten – fra avkastningen til Oljefondet – nesten brukt opp. Hvor ble løftet om at det skulle bli mer lønnsomt å arbeide, at vi skulle få bedre infrastruktur, mer forskning, bedre skoleresultater og så videre?

Hva nå?
Skal vi fortsette som før, eller finne en ny vei? Kanskje må vi bygge en sterkere privat sektor, skape nye næringer og utvikle en økonomi som ikke utelukkende hviler på olje. Kanskje bør folk få beholde en større andel av lønnen sin og ta egne valg. Muligens må vi tenke annerledes, klare oss med mindre, skape mer selv og ikke alltid lene oss på staten. Holte stiller spørsmålene – vi må finne svarene.

Mange av svarene finner vi i OECDs gjennomganger, sist i 2024. Rikspolitisk forholder vi oss – som vanlig – ikke til det som kommer frem. Likevel trekker OECD frem flere viktige forhold:

  • Økonomisk rammeverk: Vi trenger et bedre rammeverk for å prioritere offentlig pengebruk.
  • Produktivitetsvekst: Produktivitetsveksten i Norge er lav, spesielt det siste tiåret.
  • Sykefravær og uføreordninger: Disse er altfor generøse – Norge bruker tre ganger så mye penger på slike ordninger som gjennomsnittet i OECD-land.
  • Offentlige utgifter: Norge har de høyeste offentlige utgiftene som andel av BNP.
  • Utdanning: Prestasjonene i grunnskolen og på videregående er altfor dårlige og utvikler seg i feil retning.
  • Yrkesrettet utdanning: Denne må bli mye bedre.
  • Arbeidsmarked: Arbeidsmarkedet er stramt – vi går mot en mangel på arbeidskraft, med de problemene det vil medføre.

En ting er sikkert: Det vil ubønnhørlig komme svært store omstillinger over tid. Vi går mot mangel på arbeidskraft, skoleresultatene synker, stadig flere mottar AAP og uføretrygd, den offentlige sektoren har vokst enormt, og jernbanens punktlighet i Ukraina overgår den norske. Vi må også reetablere et troverdig forsvar, og så videre. Det er mye positivt ved å være nordmann og bo i Norge, men enkelte områder vil – over tid – måtte gjennomgå store reformer. Vi har allerede disponert det meste av den løpende inntekten fra Oljefondet, uten å prioritere en sunn, langsiktig samfunnsutvikling. Vi vil helt sikkert få til en nødvendig omstilling; vi må bare omsider ta opp diskusjonen om hva som utgjør et økonomisk bærekraftig samfunn for den neste generasjonen – og gi rikspolitikerne et nytt mandat. Les boken!

Forresten – for første gang har jeg brukt «kunstig intelligens» til å bearbeide en av mine kronikker. ChatGPT fra OpenAI har hjulpet meg noe denne gangen.