Og da snakker jeg om økonomiske, teknologiske og samfunnsmessige konsekvenser, ikke medisinske tiltak. En egen, høyst personlig og høyst ukvalifisert vurdering av de rent medisinske tiltakene er utenfor det jeg kan og bør mene noe om i arbeidssammenheng. Myndighetene er åpne på at dette er ukjent terreng for de fleste. De ulike scenarier er beheftet med mange typer usikkerhet, som gjør at det i sum egentlig er snakk om en form for eksperimenter. Men enn så lenge får vi leve med det, her har ingen noen fasit. Og så må vi som samfunn sørge for at de bedriftene og arbeidstagerne som er negativt berørt får betydelig støtte i en periode. For deretter å komme over i en periode med gradvis åpning av samfunnet – noe annet realistisk alternativ finnes neppe. I tillegg må presisjonen opp og usikkerheten må ned – svært mange tåler ikke stor økonomisk usikkerhet over tid.

De umiddelbare effekter

De umiddelbare effekter er at svært mange er permitterte, og en del er sagt opp. Og på drøyt 2 uker har arbeidsledigheten kort sagt eksplodert. Noen sier vi er tilbake til nivået under andre verdenskrig, andre at vi er tilbake til «de harde 30-åra». I NHO sin medlemsundersøkelse fra sist uke sier over 50 % av bedriftene at de har gjennomført permitteringer, over 30 % ser konkurs som en reell risiko og over 80 % har merket lavere omsetning eller kansellerte ordrer.  Da er det bare 1 ting som kan hjelpe: Statlige økonomisk nødtiltak, fort. Mange tiltak har kommet, og flere vil komme. Og jeg har et bestemt inntrykk av at mange mindre bedrifter venter på hva som kommer av konkrete tiltak fra regjeringen førstkommende fredag. I neste omgang er det avgjørende for bedriftenes ansatte.

De mer langvarige effektene

Her er det også stor usikkerhet, dels fordi det er stor usikkerhet om hva som kan skje og dels fordi det er stor usikkerhet om hvor lang tid det tar både før tiltakene reduseres mye og fremtidstroen er tilbake hos forbrukerne. Vi tåler noen uker og kanskje måneder – men ikke mye mer.

Det viktigste er imidlertid ikke hvor fort ledigheten stiger, men hvor fort vi kan få den ned igjen. Vår økonomiske velferd er i bunn og grunn basert på at folk har arbeid, og vi vet at den enkeltes økonomiske og psykiske velferd er mye bedre når man er i jobb. Å beholde bedriftene og arbeidsplassene er nå derfor det viktigste i et økonomisk perspektiv. Vi sprenger helt sikkert statsbudsjettet i år, og må ta ut en del prosenter av «oljefondet» også. Men det er helt greit bare vi klarer å unngå en langvarig nedtur. Og hvis ikke vi skal få det til her på berget, hvem skal få det til?

Mer langvarige negative effekter er det kanskje turisme rettet mot utlendinger som kan påregne. Mange har allerede «mistet» den viktigste del av vintersesongen, og andre vil antakeligvis miste store deler av sommersesongen. Og så har vi oljesektoren, hvor den pågående priskrigen mellom Saudi Arabia og Russland knuser oljeprisen. Det blir ikke bedre av mye lavere etterspørsel etter olje. Vi får komme tilbake til pris- og etterspørselskollapsen for olje senere, det er verdt en egen kronikk.

Digital sporing?

Slik jeg har forstått det så arbeides det med å få i gang «digital sporing», basert på en app som man kan laste ned på sin mobiltelefon. Denne vil vise hvor man har vært innenfor en gitt periode, den kan kanskje gi umiddelbar tilbakemelding om smittefarlige personer i nærheten. Mer viktig, så kan den spore hvilke personer som har vært i nærkontakt med smittefarlige personer. Skal vi få til betydelige lettelser i bevegelsesmønsteret og mer effektiv sporing og karantene må vi nok dit – dessverre.

Dette reiser selvsagt mange spørsmål, og er jo slett ikke bra i et «storebror ser deg» perspektiv. Alle som har lest «1984» får en ekkel, «orwelliansk» motfølelse - inklusive meg selv. Vi ser også at mange nasjonalstater bruker pandemien til å innføre lang sterkere overvåking på generelt grunnlag. Jeg tror likevel neppe det er tema eller på ønskelisten hos de brede partier i moderlandet. En «Erna Il Sung» eller «Jonas Størosjenko» er nok svært langt unna. Men vi må selvsagt passe på våre rettigheter i slike tider, og pandemien utnyttes allerede hardt av udemokratiske krefter.

Du er digital sporet – og dine aktiviteter selges

Jeg har lenge ønsket å skrive en artikkel om såkalt «overvåkningskapitalisme», veldig godt beskrevet i Shoshana Zuboff sin murstein «the Age of Surveillance Capitalism». Anbefalt (og tung) lesning, av en meget anerkjent dame som er professor emeritus ved Harvard Business School.  I korthet er det slik at om du bruker Facebook, Google, Tinder, Snapchat, YouTube osv. osv. så betaler du for det på 2 måter: Du pepres med annonser og tilbud basert på en overvåking av «alt du gjør» og mer viktig så både (mis)brukes og kanskje selges «din profil» til mange andre som kan ha bruk for det.

Denne (mis)bruken har du faktisk samtykket til, på side 80 eller noe slikt i et dokument på engelsk med en ugjennomtrengelig lovtekst. Som du bare klikket ja på etter å ha lastet ned programmet. Og dette skjer i et enormt omfang. Så vi bør ikke nødvendigvis være for redde for en – høyst midlertidig – smitteapp. Gitt at dataene ikke selges, at de lagres trygt, at tilgangen er begrenset og at data slettes etter en tid. Og i tillegg må selvsagt løsningen begraves med covid-19 epidemien.

Spennende tider, det er sikkert. Og i et omfang som vi ikke har sett på mange tiår.