Vi har alle hørt om «bærekraft» de siste årene, men hva som faktisk ligger i begrepet eller hva den enkelte føler ikke ligger/ burde ligge der er noe helt annet. Og det er et tema som for enkelte oppleves veldig polariserende, evt. noe de bruker for å kunne innta veldig polariserende holdninger.

Et grønt skifte – i gjennomsnittet av befolkningen

Noe av det viktigste i min jobb er å (kunne) snakke med folk, og jeg snakker med svært mange i løpet av et år. Både enkeltpersoner, i mindre møter og i større sammenhenger. Det siste drøye året har det rett nok vært mest digitale møter, men det har ikke nødvendigvis vært færre møter enn før. Og er det et trekk som går igjen, så er det at folk i gjennomsnitt er mye mer interessert i miljøspørsmål enn før. Forståelsen av at vi etter hvert er svært mange mennesker som utøver et usunt press på miljøet er stigende, og ikke minst innser folk at vi bør legge om en god del av vår praksis for å være mer «bærekraftige» fremover.

Det er noen prosenter på den ene kanten som er «imot alt som lukter av grønt», og en liten andel i den andre ytterkanten som har mer eller mindre ekstreme syn på både hvordan de vil regulere andres liv og hva som faktisk betyr noe. Ut over at de selv føler veldig sterkt for enkelte ting og er veldig imot en del andre ting. Jeg opplever at den store, moderate hovedtyngden av folk og bedrifter både ser behovet for og ønsker endring, men er i villrede om hva som virkelig monner og hvilke hovedprosesser som vil gå gjennom samfunnet. I en liten serie av kronikker vil jeg prøve å fokusere på nettopp det. Hvilke endringer vil vi bli utsatt for, hvilken risiko løper samfunnet, hvordan vil det påvirke livene våre, hva er hovedutfordringene, hva er det som virkelig monner osv.

EU’s «green deal».

EU presenterte en «Green Deal» i desember 2019, som man etter hvert skal fylle med innhold, mål, tiltak, ansvar osv. Gjennom EØS-avtalen kommer dette til Norge også, og vi EØS land må løpende tilpasse oss på tilnærmet samme vis som EU-land.  Noen av hovedmålene i «Green Deal» er :

  • Første klimanøytrale kontinent innen 2050
  • Redusere utslipp med 55% innen 2030, i forhold til 1990 nivå, klimanøytral innen 2050
  • Dekoble økonomisk vekst og energibruk
  • Globalt konkurransedyktig næringsliv
  • Sikre at arbeidsplasser og kompetanse beholdes og utvikles under overgangen
  • Frisk luft, rent vann, godt jordsmonn og biodiversitet
  • Mer energieffektive bygg, primært gjennom rehabilitering
  • Mer varige produkter og overgang til en sirkulærøkonomi
  • Osv.

Her er det veldig viktig å merke seg at bærekraft og «green deal» handler om mye mer enn CO2-utslipp og avkarbonisering. Ikke minst at man må sikre seg økonomisk vekst, etablere mer sirkulærøkonomi, ha nye og kostnadseffektive energiløsninger – og folk må ha arbeid/ lønnsomme, private arbeidsplasser. Og ikke minst at EU står for under 10 % av globale CO2 utslipp.

Enkelt blir det ikke, krever god næringspolitikk

Når folk lanserer veldig lettvinte, raske løsninger relatert til å redusere CO2-utslipp, så bruker jeg å spørre om de vet hvilken europeisk politiker som har gjort absolutt mest på det området for eget land? Det ender som regel med flakkende blikk, og jeg kommenterer at det er nok Margaret Thatcher, uten tvil.

Storbritannia har redusert CO2-utslippene sine svært mye de siste tiår, bl.a. fordi man under hennes perioder i sum enten la ned eller la grunnlaget for å legge ned mye av det som fortsatt var igjen av den britiske kullindustrien. Og i stedet for fikk man bl.a. inn store forsyninger av naturgass fra Norge. Og den store nedgangen fra ca. 1,25 mill ansatte i kullindustrien i 1920 årene til ca. 250 tusen i 1980 fikk et ekstra bratt ned til ca. 50.000 rundt 1990.

Og så var dette en nedgang som ville kommet over tid uansett gjennom mekanisering og andre energiformer, men den var ekstra brutal fordi det kom fort og det ikke kom noe arbeid «i stedet for». Og på linje med USA hvor fattige deindustrialiserte områder ofte er de med mest Trump-støtte, hadde «UKIP» og «Brexit» mye støtte i de mest avindustrialiserte og fattigste områdene i UK. I korthet: Det er ikke vanskelig å være i mot noe, eller å være for å legge ned en industri – utfordringen er å skape noe nytt, å ha lønnsomhet  og å ha kontinuerlig videreutvikling. Det er der slaget vil stå når EU/EØS skal avkarboniseres. Og folk må ha lønnsomme arbeidsplasser å gå til, annet er ikke bærekraftig for både storsamfunnet og den enkelte arbeidstaker.

Bærekraftig finans

EU-kommisjonen har også innsett at en forgrønning av økonomien generelt sett krever mye av næringslivet og enormt med investeringer. De har derfor pekt ut bank/finans som et helt vesentlig redskap i arbeidet. Det igjen betyr at alle norske finansinstitusjoner i perioden 2022 og ca. 10 år fremover må gjennomføre store endringer i hvordan vi arbeider med våre kunder ift. bærekraft og hvordan det rapporteres videre. Det gjelder spesielt næringskunder, hvor en blanding av politikk, penger og reguleringer skal sikre at næringslivet omstiller seg til en generelt sett grønnere hverdag, en sirkulærøkonomi (der det er praktisk mulig) og en avkarbonisering.

Taksonomi

For å avgjøre i hvilken grad eller eventuelt om en bedrift, et bygg osv er «grønt» skal det brukes «taksonomi», som er regler og tekniske krav som skal stilles til bedrifter, prosjekter, bygg, boliger osv. Denne er foreløpig under utvikling på en del hovedområder, men vil være klar i løpet av få måneder. Jeg er så heldig at jeg har vært med på dette arbeidet i en del måneder gjennom den europeiske bankforeningen, med et spesielt blikk på «SMB»-bedrifter. Dvs. bedrifter som i antall utgjør over 90 %, og i Norge nesten 99 % av alle bedrifter. Det er ganske krevende og veldig teknisk, men en gang i løpet av neste år vil vi være i stand til å ha en første versjon. Og så blir nok kravene oppdatert hver 2. eller 3. år i en 10 års periode etter hvert som vi lærer mer.

Vi har som samfunn startet en reise mot et forhåpentligvis mye mer «bærekraftig» samfunn, som også innebærer en dekarbonisering i løpet av ca 30 år. Hva som kan skje, hvorfor det skjer, de ulike typer risiko samfunnet utsettes for og hvilke endringer vi vil bli utsatt for skal jeg prøve å dekke gjennom en serie med kronikker rundt «bærekraft».