Jeg ser en del personer argumenterer at dette er "minst like ille som de harde 30-åra" osv. Det tror jeg er en overdrivelse på mange vis, og her skal jeg si noe om hvorfor det neppe blir så ille. Rett nok er omfanget av arbeidsløshet/permitteringer og hvor fort det har kommet nesten uten sidestykke. Men det er også noen meget viktige forskjeller.

Motkonjunkturpolitikk

Generelt sett så har (de aller fleste) myndigheter og nasjonalstater lært at myndighetene kan påvirke økonomien positivt i betydelig grad i dårlige tider. Det finnes noen unntak (gjerne diktaturer eller land styrt av "-ismer") hvor man er veldig gode på å legge sten til byrden uansett. De er heldigvis mer unntaket som bekrefter regelen. Land som Sør-Afrika, Zimbabwe og Venezuela er gode eksempler de siste 10-år på at man klarer å gjøre det meste verre for sitt eget folk om man bare prøver hardt nok. Populisme ala det man har sett i Sør-Amerika har også ført til mye trist, med Argentina som et godt eksempel. For populisme er det omtrent som med oppdragelse – man kan bli populær og bli "best likt" på å si de rette tingene og gi barna alt de tilsynelatende vil ha, men sluttresultatet er som regel heller dårlig. Noen må være "den voksne" og ansvarlige - overalt.

Den norske krisen 1988-1992

De fleste har fått med seg at veldig mye gikk galt for norsk bankvesen, og for det norske samfunnet i denne perioden. Stor arbeidsløshet, masse konkurser og kollaps i boligprisene. Mye kan sies om årsaken, men det er rimelig enighet om at forløpet var en (nødvendig) deregulering av det norske samfunnet på mange måter. Både banker, boligmarked, media, åpningstider og andre deler av samfunnet ble deregulert, og selv etter 1992 er mye av det ikke "skrudd tilbake". Noe som indikerer at det meste var nødvendig og vellykket – med nødvendige justeringer.

Frislippet av bank- og finans på 80-tallet var imidlertid ikke vellykket, og det måtte en skikkelig nedtur til før nødvendige regler, forskrifter og kompetanse kom på plass. Når det gjelder regulering av bank og finans har det kommet mye bra både nasjonalt og globalt de siste tiårene. Noe av det er rett nok for teoretisk og byråkratisk, men i sum er effektene for samfunnet sterkt positive. Og så har det norske Finanstilsynet hatt en ekstra streng praksis de siste årene, noe som både bankene, kundene, eierne og landet nyter godt av nå. I Norge er bankvesenet mye mer solid og har mye bedre likviditet enn hva som var tilfellet ved tidligere nedturer. Og vi kan være en del av løsningen, i stedet for å forsterke problemene.

Tiltakene under «bankkrisen» - delvis helt feil medisin

Innledningen til "bankkrisen" ble – som vanlig – forsterket av enkelte andre "krakk". Oljeprisen falt betydelig i -85/-86 på grunn av et "tilbudssjokk", og halverte seg fra ca. 28 til rundt 14 USD/fat. Deretter fikk vi "black Friday" på børsene i USA i 1987, med en nedgang på 22 % fulgt av 20 % nedgang på Oslo Børs etterpå. Og vi var i gang – dessverre. Men det er viktig å forstå at det ikke er "børskrakkene" som er hovedproblemet, de er mer et resultat av underliggende og større problem.

Som vanlig kan vi ikke dekke hele historien og all kompleksiteten i en liten kronikk, men det er vel verdt å merke seg to helt vesentlige forskjeller: Myndighetene i Norge startet en økonomisk innstrammingspolitikk som varte over flere år. Videre hadde man fortsatt et betydelig fokus på å bekjempe inflasjon, og ikke minst ville man gjerne holde kronekursen oppe gjennom en høy (og stadig høyere) rente. På mitt kontor har jeg fortsatt en «sticker» liggende fra tidlig 90-tall, hvor vi annonserer for 13 (tretten!) % rente på innskudd. Og jeg mener vi var oppe over 14 % før norske myndigheter omsider – og alt for sent – fant ut at kronen skulle få "flyte" og at renten kunne settes mye ned. Og ikke så lenge etter var "bankkrisen" over, og tidenes langvarige opptur for norsk økonomi kunne begynne.

Denne gangen har man tross alt (mye) mer erfaring

Vi har sett at norske (og de fleste andre lands) myndigheter ikke har erfaring fra pandemier, og har fortatt en meget korttenkt nedbygging av beredskap over mange år. Det blir det rimelig med anledning til å mene noe om senere. Jeg leste forleden av Sverige tidligere hadde 35 beredskapssykehus ut fra et militært beredskapssyn, men nå har de visstnok 2 igjen. Det vil nok bli en helt annen fart i "Heimevernet" og "Sivilforsvaret" i de fleste land i årene som kommer. For nå har vi en "helsekrise"/"beredskapskrise" - som resulterer i en økonomisk krise. Ingen har råd til det flere ganger.

Vi har imidlertid også sett at norske – og andre lands – myndigheter har lært noe av de siste tiårs økonomiske kriser. Dette er IKKE tiden for å stramme inn i den offentlige økonomien, og dette er ikke tiden for å sette opp renten (mye og mange ganger). Leseren kan prøve å tenke seg hvordan det nå hadde sett ut om vi ikke hadde fått noen "krisepakker", men tvert om en reduksjon av offentlige støtteordninger og budsjetter. Eller om man hadde lagt på renten en prosent eller 2 – flere ganger. Hver for seg ville det vært særdeles alvorlig, og samlet ville det vært en dødelig cocktail.

På toppen har vi "oljefondet" (egentlig "statens pensjonsfond utland"), som gir staten et økonomisk handlingsrom som knapt noen andre stater har. Det betyr ikke at alle "gode omstillingsforslag" skal honoreres. Slett ikke. Men det betyr at vi i Norge – om det gjøres rett – har gode muligheter til å komme ut av "the great lockdown" med de fleste bedrifter og de fleste arbeidstakere i aktivitet. Det vil ta tid, og noen bransjer og noen regioner vil være mye hardere påvirket enn andre. Dels har vi nå en "speed-digitalisering" av samfunnet, dels vil noen vaner bli varig endret og dels vil lave energipriser påvirke noen bransjer hardt.  Der blir det store, varige endringer ut av. Men å sette likhetstegn mellom "the great lockdown" og 30-årenes "the great depression" er nok feil. Heldigvis.